Å beskytte Pokémon-kort uten styr

En sleeve før en lomme

Sleeven er en tynn klar lomme for ett kort. Jeg setter den på før kortet noensinne ser en permside. Permsider sliter. Sleeves tar den slitasjen i stedet. Jeg kjøper de enkle i en bunke og sparer dem ikke til holo. En common med et hvitnet hjørne er fortsatt et hull i en sjekkliste, og å erstatte den er en dårligere ettermiddag enn å sleeve den nå. Jeg kjøper sleeves i den størrelsen som faktisk passer et Pokémon-kort, ikke en pose som er nesten riktig. Nesten riktig bøyer hjørnet den skulle beskytte.

Jeg presser sleeven så kortet ligger flatt, og jeg slikker den ikke, teiper den ikke og dobbeltsleever ikke en bulk-common som et ritual. Doble sleeves er til et kort som reiser. Hverdagskortet får én sleeve. Permguiden regner med at det steget allerede er gjort. Et notert kort med bar overflate er et kort jeg noterte for tidlig.

Permsider som rommer et kort i sleeve

Sider med ni lommer og fire lommer er valget. Lommen må ta imot en sleeve uten å bøye kortet. Må jeg tvinge, er siden feil. Jeg bytter en ødelagt lomme i stedet for å håpe at riften blir der den er. En ødelagt lomme spiser hjørner.

Ringpermer duger når ringene ikke trykker på kortene. Jeg hindrer ringene i å ligge på en side ved å ikke overfylle permen. En D-ring som lukker rent, er snillere enn en perm som er stappet til permene slår seg. Jeg starter heller en andre perm enn å bøye siste side i den første.

Hvor permene bor

Stående på en hylle, eller liggende hvis permen er tynn, borte fra et vindu og borte fra en fuktig yttervegg. Jeg oppbevarer ikke permer i en kjellerboks, et varmt loft eller bagasjerommet i en bil. Varme bøyer en sleeve. Fukt flekker en side. Sol bleker trykk. Ingenting av det synes samme dag. Det synes når jeg åpner permen en sommer senere. En perm som lener seg mot en varm radiator, får samme behandling som loftet: den flyttes. Tørt og svalt holder, og jeg kjenner på hylla med hånden hvis jeg er usikker en kald morgen.

Bulk som ikke sitter i en perm, bor i en tørr boks, stablet så kortene ikke bøyes av noe tyngre. Jeg holder mat og drikke borte fra det bordet. Det høres pirkete ut til appelsinjuice er inne i en sleeve. Samlingene kan bygges opp igjen fra kortene. En sammenklebet stabel kan det ikke.

Et barns samling

En perm med et barn begynner med sleeves og en perm barnet kan åpne, ikke med et stivt futteral for hver common. Jeg vil at barnet blar. Et kort som aldri åpnes, kan forbli perfekt og samtidig slutte å være en del av ettermiddagen. Sleeves er kompromisset jeg stoler på. Barnet får åpne permen selv. Jeg står ikke og holder i den som om sidene var en utstilling. Sleeven er allerede på. Resten er blading.

Når en ferdig perm forlater huset til et barn, drar den med sleeves på, i sider, med ringer som virker. Jeg leverer ikke løse kort og kaller det samme gave. Sleeven er en del av permen. Den er også delen som tåler å bli litt hardhendt behandlet, og det er det en god perm er til.

Jeg bytter sider når plasten blir uklar eller sømmen i lommen sprekker. Jeg reparerer ikke en søm med teip på kortsiden. Teip er slik et kort får en klissete kant. En ny side er reparasjonen. Den gamle siden, hvis resten er hel, kan holde lapper eller sjekklister, ikke kort. Én gang i året åpner jeg hver perm langt nok til å se de bakerste sidene, for det er der en skjev lomme gjemmer seg. Den gjennomgangen har reddet flere kort enn noe spesialfutteral jeg har vurdert og ikke kjøpt.