Hvordan jeg ordner en Pokémon-perm

Ni lommer eller fire lommer

En side med ni lommer er tre kolonner à tre. Et kort i sleeve får plass. Et sett på omtrent hundre kort blir et dusin sider, en perm jeg kan holde åpen med én hånd. Det er siden jeg bruker til settpermer. Paldean Fates er 245 kort i den offentlige listen, så permen med ni lommer er allerede en tykk en. En side med fire lommer ville gjort samme sett til en perm jeg ikke vil bære.

En side med fire lommer er to kolonner à to, og hvert kort sitter større. Den bruker jeg når poenget er å se, ikke å krysse av en lang liste. En generasjonsperm kan gå begge veier. Ni lommer får plass til 1 025 arter i færre permer. Fire lommer gjør et barns favorittside lettere å finne, og de gjør hylla tyngre. Jeg bestemmer meg før det første kortet går inn. Å flytte et ferdig sett fra én sidestørrelse til en annen er en ettermiddag jeg allerede har brukt én gang, og jeg har ikke tenkt å bruke den igjen. Den lange guiden er grunnen til at de to permoppdragene holdes fra hverandre.

Rekkefølge etter settnummer

Settrekkefølge er samlenummeret på kortet, matchet mot kortlisten. Nummer 1 er første lomme, også når det ikke er skapningen jeg liker best. Trenere og energi blir der settet la dem. Jeg lager ingen pen side med holo fremst. Den pene siden gjemmer den manglende common.

Settene i rekkefølge forteller hvilken liste et kort hører til. Settsymbolet hjelper meg å bekrefte det. Nummeret er det jeg sorterer på. Deler to kort navn og numrene er ulike, er de ulike rader. Det lærte jeg av promo, som ofte ligger ved siden av et hovedsett og har sin egen telling. De får ikke snike seg inn i hovedlisten bare fordi navnet kjennes kjent.

Rekkefølge etter Pokédex-nummer

Pokédex-rekkefølge er artsrekkefølge. Generasjon 1 går fra Bulbasaur til Mew, #001 til #151. Lommen bryr seg ikke om hvilket sett kortet kom fra. En common i sleeve fra et nytt sett fyller #001 like ærlig som et gammelt trykk. Notatet om Pokédex-permen forklarer hvorfor jeg stopper ved ett kort per art. Sjekklisten for generasjon 1 er samme idé, avgrenset til de første 151.

Jeg skriver Pokédex-nummeret på en liten lapp i hjørnet av siden bare når siden begynner et nytt hundretall. Jeg merker ikke hver lomme. Sjekklisten på samlingssiden er registeret. Permen er beviset. Blar jeg til #050, skal den lommen være #050, selv om jeg fant kortet en tirsdag og ble glad.

Hvordan jeg krysser av en rad

Samlingene viser en rad som fylt når jeg har notert kortet. Å notere er ikke det samme som å kaste et blikk på en stabel. Jeg legger kortet i sleeven, sleeven i lommen, og så krysser jeg av raden. Krysser jeg av først, lyver oversikten, og permen har et hull.

Sleeves og sider kommer før avkrysningen, ikke etter. Et kort som slites blankt i en lomme, er et kort jeg siden må bytte ut, og raden var egentlig aldri ferdig. Når skjermen og permen er uenige, blar jeg. Permen vinner.

En praktisk kveld ser slik ut. Jeg velger én perm og lar den andre være lukket. Jeg legger den matchende stabelen i nummerrekkefølge på bordet, ni kort per rad hvis jeg bruker sider med ni lommer. Jeg sleever hvert kort, skyver det inn, og ser på sjekklisten først etterpå. Kort som ikke hører hjemme i kveldens perm, går tilbake i boksen sin før jeg begynner, så de ikke blir et nytt prosjekt midt på siden. Én side ferdig og satt inn er en bedre kveld enn tre stabler som bare ble beundret. Jeg tenner ikke en lampe til og åpner neste perm bare fordi den første siden gikk fort. Fort er en grunn til å stoppe, ikke til å dra i gang ett prosjekt til.