Hvordan jeg fyller en Pokédex-perm

Ett kort av hver art

Regelen er liten, og den redder meg. Ett kort. Et hvilket som helst sett. Et hvilket som helst språk. En hvilken som helst sjeldenhet. Den lange permguiden skiller denne jobben fra settpermen, der hvert kort på listen har en lomme. Her er skapningen lommen. En andre Pikachu er en dublett selv når tegningen er ny.

Jeg begynte vanen med Bulbasaur. Artsiden lister trykkene. Permen trenger ett av dem. Jeg la den første Bulbasaur i sleeve som jeg allerede eide, i #001, og sluttet å lete etter en bedre #001. Bedre er en annen hobby. Denne hobbyen er intervallet, fra første nummer til siste, med én skapning på hver rad.

En artsside lister hvert trykk, og Pokédex-permen trenger fortsatt bare ett av dem. Alle Pikachu-kort holder hvert Pikachu-trykk som en egen sjekkliste. Temapermer ligger ved siden av generasjonene når jeg vil se hele rekken av ett ansikt.

De {species}, generasjon for generasjon

Jeg åpner ikke én kjempeperm og kaller den ferdig. Jeg bygger generasjon for generasjon, fordi samlingene allerede er delt slik, og fordi en generasjon er en bok jeg kan bli ferdig med. Generasjon 1 er 151. Generasjon 2 er de neste 100. De senere generasjonene ligger på samme nav, hver med egen sjekkliste og egen telling.

Generasjon 1 er den jeg sier at folk skal bli ferdige med først, og notatet om generasjon 1 ligger ved siden av. Skapningene er kjente, bulkboksene er fulle av dem, og 151 er et tall jeg kan holde i hodet. Etter det er generasjon 5 den lange og generasjon 6 den korte. Jeg lar sjekklisten si det. Jeg pugger ikke tellingene.

Fyll den fra bulk

Bulk er lageret. Jeg er bevisst på det valget. En sjelden illustrasjon er velkommen når det er kortet jeg allerede har. Den er ikke et krav. Å vente på et favoritttrykk er slik en Pokédex-perm blir stående på de samme tjue hullene i et år.

Den praktiske gjennomgangen er kjedelig, og den virker. Jeg tar én generasjonssjekkliste. Jeg går gjennom bulkboksen med hullene i hodet. Jeg sleever kortet som fyller et hull. Jeg putter det i lommen. Jeg krysser av raden. Så stopper jeg, selv om boksen fortsatt ser interessant ut. Jeg tar ikke med meg hele boksen til sofaen. Sjekklisten ligger på bordet, hullene er få nok til å huske under en gjennomgang, og kort som ikke fyller noen av dem, går tilbake før jeg rekker å bli begeistret. Hvordan jeg ordner sidene er valget av sidestørrelse. Ni lommer er det jeg bruker når målet er å se intervallet bli ferdig.

Når jeg kaller den ferdig

En generasjon er ferdig når hver artsrad har et kort i permen og jeg har bladd gjennom sidene for å bevise det. Skjermen kan si at radene er fylt. Jeg blar likevel. Et kort som er notert og deretter lagt i en skoeske, ligger ikke i permen.

Jeg oppgraderer ikke en ferdig generasjon for sportens skyld. Hvis et senere kort får meg til å smile, kan det bytte ut det som sitter i lommen, og det gamle vender tilbake til bulk. Raden forblir fylt uansett. Poenget var aldri den mest imponerende kopien. Poenget var skapningen, på plass, i rekkefølge, der en person kan bla frem til den.

Et budsjett, for denne permen, betyr at jeg bruker oppmerksomhet i stedet for å jakte på en bestemt kopi. De fleste kortene som trengs, eier jeg allerede inne i usortert bulk. Kostnaden som betyr noe, er sleeven og siden, som jeg kjøper i vanlige pakker og bruker på commons uten å spare dem. Jeg har en blyantliste over hullene bare når jeg er borte fra skjermen. Hjemme er generasjonssiden listen. Har et hull stått tomt i måneder, er det fordi den arten er sjelden i boksene mine, ikke fordi jeg venter på et sjeldnere bilde av en art jeg allerede kunne ha arkivert. Byttet jeg ut et kort, skriver jeg ikke en ny historie om raden. Den var fylt, den er fylt, og det gamle kortet er bulk igjen med samme jobb som før: å vente på et annet hull.