Hva jeg gjør med bulk av Pokémon-kort

Hvorfor jeg regner bulk som samlingen

En holo er en hyggelig side. Den er ikke et system. Systemet er den tomme raden, og tomme rader er stort sett commons. Permguiden sier det i lang form. Her er den korte formen jeg bruker ved bordet: fyller kortet et hull, er det kortet jeg ville ha, også når tegningen er den samme Magikarp jeg allerede kan utenat.

Jeg sluttet å unnskylde bulk den dagen en generasjonsperm beveget seg raskere ut av en blandet boks enn ut av noe jeg hadde lagt til side som spesielt. Spesielle kort kan vente i en sleeve. Sjekklisten venter ikke på dem. Å samle med et barn bruker samme haug, for et barn kan holde en common, velge en lomme og se raden lukke seg. Det er et ekte fremskritt, ikke en trøstepremie.

Noen temalister er nesten bare denne haugen. Yuka Moriis leirekort er vanlige kort, og der er bulk gull. Temapermer er stedet der de sjekklistene ligger.

Sorter på sett først

Jeg heller ut boksen bare så langt at bordet fortsatt er greit. Så sorterer jeg på sett, ikke på skapning og ikke på glans. Hvordan jeg leser nummeret og symbolet er delen jeg gjør med hendene: finn samlenummeret, bekreft settet, lag en stabel. En stabel for Base, en stabel for et moderne sett, en stabel jeg ikke kan plassere ennå.

Hver stabel går til settsiden på samlingene. Siden er kortlisten. Er raden åpen, går kortet inn i den permen. Er raden fylt, er kortet en dublett og blir i bulk. Jeg tar ikke frem dubletter for å beundre dem før de åpne radene i den stabelen er ferdige. Beundring er slik en halvsortert boks varer en måned. En stabel jeg ikke kan plassere, får ligge for seg selv til symbolet og nummeret har fått en rolig titt. Den stabelen er ikke et nederlag. Den venter på neste økt, og den skal ikke helles tilbake i boksen bare fordi kvelden ble sen.

Så den tomme artsraden

En dublett for et sett kan fortsatt være første eksemplar av den arten i en generasjonsperm. Pokédex-permen trenger bare ett. Magikarp er eksemplet jeg stoler på, for bulk fortsetter å tilby en til. Er #129 tom, forlater neste Magikarp boksen og fyller lommen. Er #129 fylt, går kortet tilbake.

Et hvilket som helst språk teller på en artsrad. Et kort trykt med et annet navn viser likevel samme art på artsiden, for siden følger det nasjonale Pokédex-nummeret. Jeg sjekker nummeret når navnet på kortet ikke er det engelske navnet jeg har lært meg. Navnet får være ulikt. Nummeret får ikke gjettes. Jeg skriver ikke artens navn på boksen som en snarvei. Nummeret på kortet og nummeret i Pokédex skal være samme tall før kortet forlater bulk.

Hva som skjer med ekstrakortene

Ekstrakort blir i en boks merket med settet, eller i én blandet boks når stabelen er liten. De er ikke søppel. Neste perm trenger ofte kortet jeg nesten ga opp. Jeg holder dem tørre, i en sleeve hvis hjørnet allerede er mykt, og ikke på gulvet. Et mykt hjørne som får ligge løst en uke til, er et hjørne jeg siden må finne en erstatning for, så sleeven går på samme kveld som jeg oppdager det.

Når en perm er ferdig, endrer historien seg. En ferdig perm kan forlate huset og gå til et barn. Løse ekstrakort følger ikke med. De blir og fyller neste perm. Det skillet gjør gaven hel og holder sjekklisten ærlig.

Selve boksen får en kjedelig etikett: settets navn, eller «blandet» hvis jeg ikke har delt den ennå. Jeg merker ikke en boks med et gjett om hva kortene kunne bli solgt for. Jeg har ingen egen boks for «bra» kort og en dunk for «søppel». Det skillet er slik commons forsvinner og hull står åpne. Én gang i måneden tar jeg den blandede boksen, kjører settsorteringen igjen og krymper den. Målet er en mindre spørsmålsstabel, ikke en penere utstilling.