Hvordan jeg leser et Pokémon-kort

Samlenummeret er sorteringsnøkkelen

Samlenummeret er brøken eller paret som er trykt på kortet, for eksempel 4/102. Første tallet er kortets plass i det settet. Andre tallet er hvor mange kort settet telte i den nummereringen. Base er settet jeg bruker for å lære bort dette, for 102 er antallet på listen jeg publiserer fra det offentlige datagrunnlaget. Står det 4 på kortet og listens kort 4 har samme navn, har jeg et treff.

Promo og spesialsett bruker noen ganger en bokstav, en annen totalsum eller et nummer som ikke ligner hovedsettet ved siden av. Jeg tvinger dem ikke inn i hovedsettets rekkefølge. Jeg finner listen som bruker akkurat den nummereringen. Tidslinjen over sett er slik jeg husker at promo ligger inntil en tid uten å være tidens hovedliste. Feil liste gir et hull i to permer på én gang. Andre tallet i brøken er et spor, ikke et løfte om at jeg kan gjette settet ut fra det alene. Flere sett har telt omtrent like mange kort. Symbolet får avgjøre hvilken liste som er åpen.

Settsymbolet bekrefter stabelen

Settsymbolet er det lille merket, som regel langs bildets høyre kant eller like under det, avhengig av tiden. Det skifter med hvert sett. Jeg prøver ikke å pugge hele historien av merker. Jeg bruker symbolet for å hindre to stabler i å smelte sammen når numrene kunne høre til mer enn én liste.

Når symbolet og nummeret ikke stemmer med navnet jeg ventet, sier kortet sannheten og hukommelsen gjør det ikke. Jeg slår opp nummeret på settsiden. Pikachu er en god påminnelse om at ett navn kan bo i mange sett, hvert med eget nummer. Navnet alene er ingen sorteringsnøkkel. To Pikachu med ulike nummer er to rader, selv om begge smiler likt.

Sjeldenhetsmerker er en svak sortering

En sirkel, en diamant og en stjerne har alle vært trykt på kort, og betydningen forskjøv seg da spillet la til sjeldenheter. Jeg holder ingen privat tabell over hva hvert merke betydde hvert år. Tabellen ville blitt lenger enn sorteringen, og den ville likevel ikke fortalt hvilken sjekklisterad som er tom.

Jeg kaster et blikk på merket bare for å dele en stabel i «lett å sleeve» og «jeg ser to ganger før det går i en lomme». Det er trygghet, ikke katalogisering. Å sortere bulk holder seg til nummeret. Sjeldenhet er hvordan en side ser ut. Nummeret er hvordan en perm blir ferdig. Et matt merke og et glinsende kort kan sitte i samme sett. Jeg lar ikke glansen starte en egen stabel før nummeret er lest.

En gjennomgang av en blandet haug

Jeg plukker opp et kort. Jeg leser navnet høyt hvis haugen er rotete, for øynene hopper når jeg går for fort. Jeg finner samlenummeret. Jeg sjekker symbolet mot stabelen jeg tror det hører til. Jeg slipper det på den stabelen. Kan jeg ikke plassere det på noen sekunder, går det til en spørsmålsstabel, ikke tilbake i blandingen.

Spørsmålsstabelen får en roligere gjennomgang med samlingene åpne. Permguiden er det jeg mater: settrader først, artsrader etterpå. Et kort jeg ikke kan identifisere, får likevel en sleeve hvis hjørnet er mykt. Identifiseringen kan vente en time. Et bøyd hjørne blir verre mens jeg nøler. Spørsmålsstabelen får et navn på en lapp, og den settes ikke under en tyngre boks. Neste rolige gjennomgang skal kunne finne den uten å begynne på nytt fra hele haugen.

Språket på kortet kan sinke gjennomgangen, og det er greit. Det engelske navnet i datagrunnlaget er det kortlisten bruker. Et kort trykt på et annet språk har fortsatt et samlenummer og et settsymbol. Jeg matcher dem, og leser deretter artsiden hvis jeg vil ha det lokale navnet. Jeg bygger ikke en egen perm per språk. Én kortliste, én nummerrekkefølge. Navnet på kortet får skille seg fra navnet på skjermen.